Zenit og nadir

Denne veggen vi av og til bygger, noen ganger møter og andre ganger river ned, den er en del av oss, en del av meg. Veggen er en bit av universet, og av livet. Jeg leser meg forbi, punkt for punkt, som en blind. Etter en stund blir fingertuppene mine harde, og det er umulig å skjelne hvor veggen slutter og jeg begynner. I denne overgangen finnes transitt, og der er det alltid et zenit, et punkt som tar utgangspunkt i meg. Hver gang jeg husker det, legger jeg hodet bakover, og leter etter dette stedet. Finner jeg zenit, har jeg nadir. Det ene holdepunktet gir det andre. Noen ganger kommer jeg også til det stedet på linjen hvor disse punktene, og impulsene fra veggen foran meg, møtes og lager et sentrum.