Effekt av storm

Når stormen raser, dekker skyene for utsikten til himmelen. For en stund blir vår verden trangere, og vi ser kun skydekket over oss og stormens krefter som raser horisontalt forbi.

Stormen er en ferd fra høytrykk til lavtrykk. Fra et sted der man er, til et sted der man ikke er - et usynlig jag for å holde på likevekten. Den er kun synlig på grunn av sine konsekvenser, sin effekt på landskapet. Vi ser tingene som vakler, røskes opp, løsner. Vi føler den tar tak i oss, rokker ved festet. Det er et behov for å utligne trykk, men det er også en kamp mellom det som står fast, og de sterke kreftene som vil rive det løs.

Man kjenner det lenge før det begynner. En svak rasling i bladene, fugleskrikene som forvrenges i lufta, fuktigheten, mørket som siger på når skyene blir tettere. Styrken øker, og snart river det i en, og man tror man må slippe, at man ikke klarer mer. Men man tviholder allikevel på festet, lar stormen rase forbi. For man vet det går over, bare man holder ut, holder fast og ikke lar mer enn nødvendig løsne og forsvinne mens det står på.

I stormens øye blir alt klart og stille for en stund. Man kan bli fristet til å bli under øyet, følge det stabile og klare, søke tilflukt på et sted der spørsmål om lavtrykk og høytrykk er uvesentlige. Men på alle kanter raser stormen, den sirkler intenst rundt sitt øye. Man må ut igjen, for det er den som får hjertet til å banke, kroppen til å leve. Der faller regnet, og der er vinden som kjøler ned, rensker opp og fører alt videre mot en fornyet likevekt, før alt klarner og roer seg.

Øyet er kun et tilfluktsrom, en åpning som gjør at verden oppleves videre. Men øyet er kraftløst. Bare stormen har effekt.

Isspeil

Noen ganger fryser vi virkeligheten til is. Vi stopper den på veien forbi, slik at vi kan få tid til å se nærmere på den før den flyter videre.

Den harde, kalde stålisen reflekterer. I overflaten ser vi oss selv. Oss selv på kald bakgrunn, oss selv som en hinne over virkeligheten, en hinne som hindrer gjennomsyn og demper lyder. Vi kan ikke nå igjennom til det som er under, vi må nøye oss med refleksjonen. Alt vi ser, trukket i vårt eget bilde.

Vi ser oss selv i et isspeil.

Knuser du speilet, står du igjen med småbiter. Du kan plukke dem opp, og da ser du fremdeles bare deg selv. Deg selv i den ene biten, deg selv i den andre biten. Deg selv i hver eneste lille bit. Speilbildet er ikke knust, du må bare lenger og lenger unna for å se deg hel.

Etter hvert blir isen tynnere og tynnere. Sterkere og sterkere lyd trenger igjennom, lyset trenger igjennom, vannet trenger igjennom, og snart er det virkeligheten som rår igjen - bare noen få isflak driver med, fullstendig i elvens makt.

Der draget ikke er for stort, kan du også speile deg i vannet. Du kan se deg selv, men på en myk, varm og bevegelig bakgrunn. Det er deg selv i virkeligheten. Fører du hånden ned for å løfte opp en del av dette speilet, vil det renne ut mellom hendene dine før du får sett deg selv. Du er bare der så lenge det er stille og rolig. I vann vil det minste lille pust skape krusninger, uro. Bildet forvrenges, blir diffust, og det tar tid før speilet legger seg igjen.

Av og til må du fryse virkeligheten - se deg selv i et isspeil.

Vakuum

Prosessen i vakuumet er lammende, fengslende. Bevegelsesfriheten er innskrenket. Etter hvert kommer panikken når muligheten til å puste forsvinner. Det finnes krefter som forsterker det tomme ved et vakuum, som forteller at vakuum er bare stillhet og tomhet.

Stillheten er et vakuum. Det er en tilstand et sted bak materie og stråling. Der er det fritt for grums, sand, grus og pukk. Ingen kan påvirke eller dra i en bestemt retning. Refleksjoner eller absorpsjoner er unødvendige, slikt blir ubetydelig i tomheten bak det ytre. Handlingene våre mister sin misjon.

Det er i det sjeldne vakuumet det er produksjon. Alt vi en gang kjente til opphører et øyeblikk, fragmenteres og settes sammen igjen i nye mønstre, til ny materie klar til å påvirkes. Fraværet av partikler av stoff lager atmosfære for dannelsen av nye materier, nye tanker som igjen blir til ord og handlinger som utsettes for stråling.

Stillheten, vakuumet er en midlertidig tilstand, ønsket, og fryktet. Materie og stråling hindrer oss i å komme dit, og sørger for at vakuumet forsvinner igjen. Har vi vært lenge nok i stillheten får vakuumet en tilførsel av ny materie og ny stråling. Det blir ikke lenger få partikler å forholde seg til. Det vi har ryddet ut erstattes av nytt rot og så blir stillheten brutt.

Porøs

Tiden perforeres. Den spinner rundt og rundt, lager dragsug man ikke kan løpe fra. Fra kanten ser vi ned og inn, ser det sirkle seg inn til en liten, punktaktig pore i det fjerne. Den lille åpningen der det hele startet som en murring, en unevnelig anelse om at noe var på gang, en rolig, umerkbar rotasjon. Rundt, rundt. Større, større. Mer og mer sugende.

Den første åpningen er et lite sekund, men det dras ut, breier seg opp som en evighet. Et altoppslukende krater.

Tanken er porøs. Små hull, store hull, usynlige, overflatiske. Noen gjennomborer fullstendig, er kanaler som frakter det ene øyeblikket til det andre, innhenter oss rundt neste sving. Det blir en flukt fra krater til krater, et jag mot andre steder å være, steder hvor ting står stille en liten stund, slik at man kan fange opp og samle partiklene som slenges ut i det sentrifugale.

Et sted bak porene finnes stillheten. Jo lenger man venter, jo flere, større og dypere blir kratrene. Jo sterkere blir kreftene som river deg i stykker på veien inn.

Bevegelse

Dersom jeg vil lage en grop i en haug med sand, bruker jeg hendene mine, eller en spade, eller noe annet verktøy for å lage denne gropen. Jeg flytter sanden fra et sted til et annet og lager et hull.

Dersom jeg vil lage en "grop" i vann, må jeg velge helt andre strategier. Jeg samler vannet i en beholder jeg kan kontrollere, og begynner å bevege denne beholderen i sirkler. Snart følger vannet etter i en virvel, og det begynner å forme seg en grop i midten av beholderen. Slutter jeg å bevege beholderen, forsvinner gropen.

Avhengig av hvilket materiale gropen formes i, trenger den mer eller mindre bevegelse for å fortsette å eksistere. Men grop eller ikke, bevegelse eller stillstand, materialet beholder sin struktur, det er bare det ytre som endres.

Vi lager hull som fortsetter å eksistere avhengig av hvordan vi beveger oss rundt dette hullet. Hullene graves i ulike følelsesmessige materialer, grunnstoffer. Så går vi rundt i disse materialene og ser på gropene, og det blir en mangeltilstand. Det er et hull. Vi kaller disse tilstandene savn, lengsel, tomhet, kjedsomhet, vi har mange navn på denne gropen, disse hullene. Har vi først oppdaget et hull forsøker vi å fylle det uten å ta hensyn til materialet, til bevegelsene rundt. Vi går i ring, vi løper i ring for å erstatte tomheten. Jo snevrere vi er i bevegelsene, i oppmerksomheten rundt hullet, desto lenger fortsetter gropen å eksistere.

Egentlig er det bare en forflytning av materiale, en liten eller stor bevegelse forårsaket av våre egne krefter.

Transit

Vi har alltid et punkt i sikte, et indre eller et ytre mål å bevege oss mot.

Punkt for punkt går vi løypen fremover, innover, oppover. Den første distansen, den neste kneika, den tilsynelatende siste ryggen. Hele tiden mot noe større, og hele tiden i tro på at neste punkt er endepunktet. At ventetiden er over.

Men de små punktene, de små målene i vårt liv, er alltid underlagt andre og større mål. De mindre målene fyller ventetiden til de store målene, og de store målene fyller ventetiden til de enda større målene. Det er alltid en ny rygg, en ny topp, et høyere punkt, og alt vi foretar oss er bare mindre og større forsøk på å fylle ventetiden - skape en følelse av bevegelse.

Men sannheten er at vi står stille. Spikret til zenit, fastlåst i nadir, spiddet på en akse som vi roterer rundt, alltid på samme sted, mens universet ekspanderer.

Vi er fanget i transit. I et zenonsk paradoks.

Zenit og nadir

Denne veggen vi av og til bygger, noen ganger møter og andre ganger river ned, den er en del av oss, en del av meg. Veggen er en bit av universet, og av livet. Jeg leser meg forbi, punkt for punkt, som en blind. Etter en stund blir fingertuppene mine harde, og det er umulig å skjelne hvor veggen slutter og jeg begynner. I denne overgangen finnes transitt, og der er det alltid et zenit, et punkt som tar utgangspunkt i meg. Hver gang jeg husker det, legger jeg hodet bakover, og leter etter dette stedet. Finner jeg zenit, har jeg nadir. Det ene holdepunktet gir det andre. Noen ganger kommer jeg også til det stedet på linjen hvor disse punktene, og impulsene fra veggen foran meg, møtes og lager et sentrum.

Fjellmurr

Vi står i posisjon.
Det er vår sanne natur.

Holder på fotfestet mens huden rives opp og steinene mister tak. Står stødig mens vi knuses og fortæres. Lar skrent være skrent.

I skjul plukker vi bitene opp og stabler dem i pakt med de samme kreftene som rev dem løs. Bygger oppover, oppover. Et skall til å løses opp i.

En gang på halvveien møtes erosjon og byggverk.
Kamp og konstruktivitet stilner hen.
Vi flates ut.

I et tomrom mellom fjell og mur, triller nye steiner ned.
Treffer veggen, og blir liggende.

Absorpsjon

Vi tar til oss, vi suger til oss det vi kan av vann, luft eller andre stoffer. Det er absorpsjon. Overflatene våre, det overfladiske, er kanaler for passiv eller aktiv absorbering av det som måtte være i omgivelsene våre. Det vi reflekterer kan sanses, leses og tolkes. Det vi absorberer blir som svarte streker i alt lyset vi reflekterer, også dette tolkes. Vi er spektografier. På bakgrunn av hva vi absorberer og hva vi reflekterer, viser vi vår sanne natur, våre grunnstoffer. Det er vår evne til å reflektere fra og absorbere gjennom det overfladiske som gjør oss til det vi er.

Refleksjon

Det finnes to typer refleksjoner, de speilende og de diffuse. I en speilende refleksjon kommer lyset inn fra én vinkel og ut i én vinkel. Det er perfekt. Det er ensidig.

I en diffus refleksjon spres lyset i alle retninger.

Denne bloggen er ingen speiling. Ikke perfekt, men derimot hvit, matt og diffus. Refleksjonene spres i alle retninger, ingenting absorberes.