Porøs

Tiden perforeres. Den spinner rundt og rundt, lager dragsug man ikke kan løpe fra. Fra kanten ser vi ned og inn, ser det sirkle seg inn til en liten, punktaktig pore i det fjerne. Den lille åpningen der det hele startet som en murring, en unevnelig anelse om at noe var på gang, en rolig, umerkbar rotasjon. Rundt, rundt. Større, større. Mer og mer sugende.

Den første åpningen er et lite sekund, men det dras ut, breier seg opp som en evighet. Et altoppslukende krater.

Tanken er porøs. Små hull, store hull, usynlige, overflatiske. Noen gjennomborer fullstendig, er kanaler som frakter det ene øyeblikket til det andre, innhenter oss rundt neste sving. Det blir en flukt fra krater til krater, et jag mot andre steder å være, steder hvor ting står stille en liten stund, slik at man kan fange opp og samle partiklene som slenges ut i det sentrifugale.

Et sted bak porene finnes stillheten. Jo lenger man venter, jo flere, større og dypere blir kratrene. Jo sterkere blir kreftene som river deg i stykker på veien inn.