Fjellmurr

Vi står i posisjon.
Det er vår sanne natur.

Holder på fotfestet mens huden rives opp og steinene mister tak. Står stødig mens vi knuses og fortæres. Lar skrent være skrent.

I skjul plukker vi bitene opp og stabler dem i pakt med de samme kreftene som rev dem løs. Bygger oppover, oppover. Et skall til å løses opp i.

En gang på halvveien møtes erosjon og byggverk.
Kamp og konstruktivitet stilner hen.
Vi flates ut.

I et tomrom mellom fjell og mur, triller nye steiner ned.
Treffer veggen, og blir liggende.

Absorpsjon

Vi tar til oss, vi suger til oss det vi kan av vann, luft eller andre stoffer. Det er absorpsjon. Overflatene våre, det overfladiske, er kanaler for passiv eller aktiv absorbering av det som måtte være i omgivelsene våre. Det vi reflekterer kan sanses, leses og tolkes. Det vi absorberer blir som svarte streker i alt lyset vi reflekterer, også dette tolkes. Vi er spektografier. På bakgrunn av hva vi absorberer og hva vi reflekterer, viser vi vår sanne natur, våre grunnstoffer. Det er vår evne til å reflektere fra og absorbere gjennom det overfladiske som gjør oss til det vi er.

Refleksjon

Det finnes to typer refleksjoner, de speilende og de diffuse. I en speilende refleksjon kommer lyset inn fra én vinkel og ut i én vinkel. Det er perfekt. Det er ensidig.

I en diffus refleksjon spres lyset i alle retninger.

Denne bloggen er ingen speiling. Ikke perfekt, men derimot hvit, matt og diffus. Refleksjonene spres i alle retninger, ingenting absorberes.