Kuldedøden

Det er bare en teori, men jeg balanserer på et punkt mellom varmt og kaldt, mens jeg kontinuerlig beregner avstand, bevegelse og energi for å overleve.

En gang hadde jeg bare en tynn sfære rundt meg, trang nok til at jeg pustet inn min egen pust og var lun og selvforsynt. Men omgivelsene har vokst, og varmen som en gang var en del av meg, ekspanderer med omgivelsene. Utover, utover. Bort.

Jeg ser ilden blafre. Tungene har endret karakter etter som avstanden har økt. Snart vil den være en forsvinnende prikk i det fjerne. Det er bare en teori, men jeg beregner.

En bevegelse vil få sirkulasjonen i gang, slik at jeg blir varmere. Bevegelse mot ilden gir meg den samme varmen som jeg går mot, men kommer jeg for nært, blir jeg for varm. En bevegelse bort fra ildstedet, vil føre meg ut i kaldere deler av sfæren, og til slutt vil ikke bevegelse være nok for å holde meg i live. Står jeg i ro er det ingen sirkulasjon, og ildstedet ekspanderer bort fra meg.

Det er bare en teori, men varme beveges mot kulde, slik stormen beveger luften fra høytrykk til lavtrykk for å opprettholde likevekt. Vi ser stormene stilne, mens kuldedøden bare er en teori.

Entropia! Velkommen...

Jeg lever i Entropia, i et lukket termodynamisk system. Selve målet på uorden. Jeg leiter etter systemer å være i likevekt med. Det ligger en automatikk i å lete etter likesinnede. Som om det vil hjelpe meg videre. Jeg leiter etter likevekt og balanse for å utvikle meg. Men kunnskap og ferdigheter overføres ikke fra to som kan og vet like mye.

Jeg lever i et lukket system. Ingenting kan oppstå av seg selv eller forsvinne. Entropien øker. Den kan aldri avta i meg uten tilførsel av kunnskap utenfra, og jeg søker etter systemer å være i likevekt med. Entropien øker og jeg er snart tom for energi som kan brukes til noe fornuftig. Jeg nærmer meg et nullpunkt. Det stedet alt stopper.

Effekt av storm

Når stormen raser, dekker skyene for utsikten til himmelen. For en stund blir vår verden trangere, og vi ser kun skydekket over oss og stormens krefter som raser horisontalt forbi.

Stormen er en ferd fra høytrykk til lavtrykk. Fra et sted der man er, til et sted der man ikke er - et usynlig jag for å holde på likevekten. Den er kun synlig på grunn av sine konsekvenser, sin effekt på landskapet. Vi ser tingene som vakler, røskes opp, løsner. Vi føler den tar tak i oss, rokker ved festet. Det er et behov for å utligne trykk, men det er også en kamp mellom det som står fast, og de sterke kreftene som vil rive det løs.

Man kjenner det lenge før det begynner. En svak rasling i bladene, fugleskrikene som forvrenges i lufta, fuktigheten, mørket som siger på når skyene blir tettere. Styrken øker, og snart river det i en, og man tror man må slippe, at man ikke klarer mer. Men man tviholder allikevel på festet, lar stormen rase forbi. For man vet det går over, bare man holder ut, holder fast og ikke lar mer enn nødvendig løsne og forsvinne mens det står på.

I stormens øye blir alt klart og stille for en stund. Man kan bli fristet til å bli under øyet, følge det stabile og klare, søke tilflukt på et sted der spørsmål om lavtrykk og høytrykk er uvesentlige. Men på alle kanter raser stormen, den sirkler intenst rundt sitt øye. Man må ut igjen, for det er den som får hjertet til å banke, kroppen til å leve. Der faller regnet, og der er vinden som kjøler ned, rensker opp og fører alt videre mot en fornyet likevekt, før alt klarner og roer seg.

Øyet er kun et tilfluktsrom, en åpning som gjør at verden oppleves videre. Men øyet er kraftløst. Bare stormen har effekt.

Isspeil

Noen ganger fryser vi virkeligheten til is. Vi stopper den på veien forbi, slik at vi kan få tid til å se nærmere på den før den flyter videre.

Den harde, kalde stålisen reflekterer. I overflaten ser vi oss selv. Oss selv på kald bakgrunn, oss selv som en hinne over virkeligheten, en hinne som hindrer gjennomsyn og demper lyder. Vi kan ikke nå igjennom til det som er under, vi må nøye oss med refleksjonen. Alt vi ser, trukket i vårt eget bilde.

Vi ser oss selv i et isspeil.

Knuser du speilet, står du igjen med småbiter. Du kan plukke dem opp, og da ser du fremdeles bare deg selv. Deg selv i den ene biten, deg selv i den andre biten. Deg selv i hver eneste lille bit. Speilbildet er ikke knust, du må bare lenger og lenger unna for å se deg hel.

Etter hvert blir isen tynnere og tynnere. Sterkere og sterkere lyd trenger igjennom, lyset trenger igjennom, vannet trenger igjennom, og snart er det virkeligheten som rår igjen - bare noen få isflak driver med, fullstendig i elvens makt.

Der draget ikke er for stort, kan du også speile deg i vannet. Du kan se deg selv, men på en myk, varm og bevegelig bakgrunn. Det er deg selv i virkeligheten. Fører du hånden ned for å løfte opp en del av dette speilet, vil det renne ut mellom hendene dine før du får sett deg selv. Du er bare der så lenge det er stille og rolig. I vann vil det minste lille pust skape krusninger, uro. Bildet forvrenges, blir diffust, og det tar tid før speilet legger seg igjen.

Av og til må du fryse virkeligheten - se deg selv i et isspeil.

Vakuum

Prosessen i vakuumet er lammende, fengslende. Bevegelsesfriheten er innskrenket. Etter hvert kommer panikken når muligheten til å puste forsvinner. Det finnes krefter som forsterker det tomme ved et vakuum, som forteller at vakuum er bare stillhet og tomhet.

Stillheten er et vakuum. Det er en tilstand et sted bak materie og stråling. Der er det fritt for grums, sand, grus og pukk. Ingen kan påvirke eller dra i en bestemt retning. Refleksjoner eller absorpsjoner er unødvendige, slikt blir ubetydelig i tomheten bak det ytre. Handlingene våre mister sin misjon.

Det er i det sjeldne vakuumet det er produksjon. Alt vi en gang kjente til opphører et øyeblikk, fragmenteres og settes sammen igjen i nye mønstre, til ny materie klar til å påvirkes. Fraværet av partikler av stoff lager atmosfære for dannelsen av nye materier, nye tanker som igjen blir til ord og handlinger som utsettes for stråling.

Stillheten, vakuumet er en midlertidig tilstand, ønsket, og fryktet. Materie og stråling hindrer oss i å komme dit, og sørger for at vakuumet forsvinner igjen. Har vi vært lenge nok i stillheten får vakuumet en tilførsel av ny materie og ny stråling. Det blir ikke lenger få partikler å forholde seg til. Det vi har ryddet ut erstattes av nytt rot og så blir stillheten brutt.

Porøs

Tiden perforeres. Den spinner rundt og rundt, lager dragsug man ikke kan løpe fra. Fra kanten ser vi ned og inn, ser det sirkle seg inn til en liten, punktaktig pore i det fjerne. Den lille åpningen der det hele startet som en murring, en unevnelig anelse om at noe var på gang, en rolig, umerkbar rotasjon. Rundt, rundt. Større, større. Mer og mer sugende.

Den første åpningen er et lite sekund, men det dras ut, breier seg opp som en evighet. Et altoppslukende krater.

Tanken er porøs. Små hull, store hull, usynlige, overflatiske. Noen gjennomborer fullstendig, er kanaler som frakter det ene øyeblikket til det andre, innhenter oss rundt neste sving. Det blir en flukt fra krater til krater, et jag mot andre steder å være, steder hvor ting står stille en liten stund, slik at man kan fange opp og samle partiklene som slenges ut i det sentrifugale.

Et sted bak porene finnes stillheten. Jo lenger man venter, jo flere, større og dypere blir kratrene. Jo sterkere blir kreftene som river deg i stykker på veien inn.

Bevegelse

Dersom jeg vil lage en grop i en haug med sand, bruker jeg hendene mine, eller en spade, eller noe annet verktøy for å lage denne gropen. Jeg flytter sanden fra et sted til et annet og lager et hull.

Dersom jeg vil lage en "grop" i vann, må jeg velge helt andre strategier. Jeg samler vannet i en beholder jeg kan kontrollere, og begynner å bevege denne beholderen i sirkler. Snart følger vannet etter i en virvel, og det begynner å forme seg en grop i midten av beholderen. Slutter jeg å bevege beholderen, forsvinner gropen.

Avhengig av hvilket materiale gropen formes i, trenger den mer eller mindre bevegelse for å fortsette å eksistere. Men grop eller ikke, bevegelse eller stillstand, materialet beholder sin struktur, det er bare det ytre som endres.

Vi lager hull som fortsetter å eksistere avhengig av hvordan vi beveger oss rundt dette hullet. Hullene graves i ulike følelsesmessige materialer, grunnstoffer. Så går vi rundt i disse materialene og ser på gropene, og det blir en mangeltilstand. Det er et hull. Vi kaller disse tilstandene savn, lengsel, tomhet, kjedsomhet, vi har mange navn på denne gropen, disse hullene. Har vi først oppdaget et hull forsøker vi å fylle det uten å ta hensyn til materialet, til bevegelsene rundt. Vi går i ring, vi løper i ring for å erstatte tomheten. Jo snevrere vi er i bevegelsene, i oppmerksomheten rundt hullet, desto lenger fortsetter gropen å eksistere.

Egentlig er det bare en forflytning av materiale, en liten eller stor bevegelse forårsaket av våre egne krefter.