Effekt av storm

Når stormen raser, dekker skyene for utsikten til himmelen. For en stund blir vår verden trangere, og vi ser kun skydekket over oss og stormens krefter som raser horisontalt forbi.

Stormen er en ferd fra høytrykk til lavtrykk. Fra et sted der man er, til et sted der man ikke er - et usynlig jag for å holde på likevekten. Den er kun synlig på grunn av sine konsekvenser, sin effekt på landskapet. Vi ser tingene som vakler, røskes opp, løsner. Vi føler den tar tak i oss, rokker ved festet. Det er et behov for å utligne trykk, men det er også en kamp mellom det som står fast, og de sterke kreftene som vil rive det løs.

Man kjenner det lenge før det begynner. En svak rasling i bladene, fugleskrikene som forvrenges i lufta, fuktigheten, mørket som siger på når skyene blir tettere. Styrken øker, og snart river det i en, og man tror man må slippe, at man ikke klarer mer. Men man tviholder allikevel på festet, lar stormen rase forbi. For man vet det går over, bare man holder ut, holder fast og ikke lar mer enn nødvendig løsne og forsvinne mens det står på.

I stormens øye blir alt klart og stille for en stund. Man kan bli fristet til å bli under øyet, følge det stabile og klare, søke tilflukt på et sted der spørsmål om lavtrykk og høytrykk er uvesentlige. Men på alle kanter raser stormen, den sirkler intenst rundt sitt øye. Man må ut igjen, for det er den som får hjertet til å banke, kroppen til å leve. Der faller regnet, og der er vinden som kjøler ned, rensker opp og fører alt videre mot en fornyet likevekt, før alt klarner og roer seg.

Øyet er kun et tilfluktsrom, en åpning som gjør at verden oppleves videre. Men øyet er kraftløst. Bare stormen har effekt.