Noen ganger fryser vi virkeligheten til is. Vi stopper den på veien forbi, slik at vi kan få tid til å se nærmere på den før den flyter videre.
Den harde, kalde stålisen reflekterer. I overflaten ser vi oss selv. Oss selv på kald bakgrunn, oss selv som en hinne over virkeligheten, en hinne som hindrer gjennomsyn og demper lyder. Vi kan ikke nå igjennom til det som er under, vi må nøye oss med refleksjonen. Alt vi ser, trukket i vårt eget bilde.
Vi ser oss selv i et isspeil.
Knuser du speilet, står du igjen med småbiter. Du kan plukke dem opp, og da ser du fremdeles bare deg selv. Deg selv i den ene biten, deg selv i den andre biten. Deg selv i hver eneste lille bit. Speilbildet er ikke knust, du må bare lenger og lenger unna for å se deg hel.
Etter hvert blir isen tynnere og tynnere. Sterkere og sterkere lyd trenger igjennom, lyset trenger igjennom, vannet trenger igjennom, og snart er det virkeligheten som rår igjen - bare noen få isflak driver med, fullstendig i elvens makt.
Der draget ikke er for stort, kan du også speile deg i vannet. Du kan se deg selv, men på en myk, varm og bevegelig bakgrunn. Det er deg selv i virkeligheten. Fører du hånden ned for å løfte opp en del av dette speilet, vil det renne ut mellom hendene dine før du får sett deg selv. Du er bare der så lenge det er stille og rolig. I vann vil det minste lille pust skape krusninger, uro. Bildet forvrenges, blir diffust, og det tar tid før speilet legger seg igjen.
Av og til må du fryse virkeligheten - se deg selv i et isspeil.
