Vi har alltid et punkt i sikte, et indre eller et ytre mål å bevege oss mot.
Punkt for punkt går vi løypen fremover, innover, oppover. Den første distansen, den neste kneika, den tilsynelatende siste ryggen. Hele tiden mot noe større, og hele tiden i tro på at neste punkt er endepunktet. At ventetiden er over.
Men de små punktene, de små målene i vårt liv, er alltid underlagt andre og større mål. De mindre målene fyller ventetiden til de store målene, og de store målene fyller ventetiden til de enda større målene. Det er alltid en ny rygg, en ny topp, et høyere punkt, og alt vi foretar oss er bare mindre og større forsøk på å fylle ventetiden - skape en følelse av bevegelse.
Men sannheten er at vi står stille. Spikret til zenit, fastlåst i nadir, spiddet på en akse som vi roterer rundt, alltid på samme sted, mens universet ekspanderer.
Vi er fanget i transit. I et zenonsk paradoks.
Punkt for punkt går vi løypen fremover, innover, oppover. Den første distansen, den neste kneika, den tilsynelatende siste ryggen. Hele tiden mot noe større, og hele tiden i tro på at neste punkt er endepunktet. At ventetiden er over.
Men de små punktene, de små målene i vårt liv, er alltid underlagt andre og større mål. De mindre målene fyller ventetiden til de store målene, og de store målene fyller ventetiden til de enda større målene. Det er alltid en ny rygg, en ny topp, et høyere punkt, og alt vi foretar oss er bare mindre og større forsøk på å fylle ventetiden - skape en følelse av bevegelse.
Men sannheten er at vi står stille. Spikret til zenit, fastlåst i nadir, spiddet på en akse som vi roterer rundt, alltid på samme sted, mens universet ekspanderer.
Vi er fanget i transit. I et zenonsk paradoks.
No comments:
Post a Comment